Så er det min tur til å blogge. Det er mange grunner til at jeg har lyst til det.
Først og fremst gjør jeg det for å skrive meg ut og igjennom noen av de tankene som river og sliter når jeg, som ektefelle til en mann med alzheimer, gjennomlever dette som er mitt liv og hans liv og vårt liv og veldig, veldig mange andres liv her og nå. Så den største motivasjonsfaktoren er egoistisk. Dette er terapi. Men så håper jeg at en og annen, kjent eller ukjent, stikker innom bloggen og leser litt og evt. kommenterer litt innimellom. Jeg har valgt å være så anonym som mulig. Tror jeg da, håper at jeg har skjønt innstillingene og profiloppsettet rett. For det første ønsker jeg å beskytte min mann, og for det andre tenker jeg at hvis bloggen skal fungere som egenterapi så må jeg kunne snakke rett fra levra.
Heimen vår har vært en alzheim i seks år nå. Så lenge er det siden X (mannen) min fikk diagnosen da han knapt hadde fylt 60 og jeg noen år yngre. Det har vært mange opp- og ned-turer, men i all hovedsak har det gått greit, etter at det første sjokket over diagnosen la seg. Sykdommen har utvikla seg langsomt, og X har vært ekstremt positiv og innstilt på å takle situasjonen. Blant annet har han gått lange turer og passet på å holde seg i god form. Men i de siste månedene har det gått mye raskere med sykdommen. Gåturene er blitt kortere og kortere, og avhengigheten av meg er blitt sterkere og sterkere. Jeg jobber litt, og hittil har X vært heime alene mens jeg har vært på jobb. Jeg har også i stor grad hatt mulighet til å gå ut på ettermiddags- og kveldstid, uten å måtte bekymre meg for mye om hvordan det går heime. Dette er iferd med å forandre seg drastisk, og det er i denne sitasjonen jeg føler trang til å lufte noen av tankene og følelsene som dukker opp.
Så får vi se....