En historie fra virkeligheten!!

Måtte tenke meg lenge om før jeg begynte på dette innlegget. Jeg ser at mange er inne på bloggen, og det gleder meg og får meg også til å tenke at jeg må følge opp. Ikke det at noen har krav på få vite alt som skjer til enhver tid, men enten er du på blogg eller så sletter du bloggen. Jeg vil gjerne være her litt til og dele noen fler kappitel fra Alzheimen.

Mange av dere som leser bloggen kjenner allerede den historia jeg nå skal fortelle. Når jeg velger å fortelle den, så betyr kanskje det at bloggen blir mindre anonym, men etter den erfaringa jeg har gjort meg den siste uka, er det ikke særlig enkelt å forholde seg anonym i dette multimedia/multikommunkasjonssamfunnet vi lever i. Så da får det bare stå til. Jeg henger ikke ut noen, tror jeg. Kanskje greit at så mange som mulig får med seg at en av hovedpersonene i denne historia er en alzheimerpasient (pasient??? når blir man egentlig det, må man ikke da legges inn og journalføres osv., osv????).

Altså jeg opplevde det marerittet som ingen av oss ønsker å oppleve. Marerittet som vi liker å grøsse over på film, men som vi ikke kan forestille oss kan skje i det virkelige liv!

Min mann var ikke heime da jeg kom heim fra jobb tirsdag ettermiddag. Jeg har alltid sagt at han bare må få gå på tur så lenge han kan og finner fram til heimen igjen, så får vi ta det som kommer når han ikke klarer det lenger. Han elsker å gå tur, men i de siste månedene har han ikke gått lange turer på egen hånd, og det har i grunnen vært OK. Han har, som kjent, vært på dagsenter 3 dager i uka, men på tirsdager er han altså heime noen få timer mens jeg er på jobb. Hjemmetjenesten kommer innom en times tid, og etter noen protester tidligere har dette fungert godt i det siste. De hadde også vær her denne dagen og X hadde vært i godt humør. Han har alltid vært til stede når jeg kommer heim fra jobben, og selv om jeg har vært litt urolig, har jeg også vært fornøyd med at dette har fungert.

Denne tirsdagen var han altså ikke her. Jeg kom heim litt tidligere enn vanlig, været var strålende, for en gangs skyld, og jeg tenkte at han bare hadde blitt lokka ut av sola og at han snart ville være tilbake. Litt urolig, ja,men overhodet ikke alarmert. Hadde litt vondt i hodet, og la meg på sofaen for å vente på at han skulle dukke opp. Da han ikke hadde gjort det etter 11/2 time, spurte jeg naboene som kom heim fra jobb, om de hadde sett han på vegen. Da svaret var negativt, henta jeg bilen og begynte å kjøre rundt i områder som jeg tenkte han kunne være i. Han er i svært god fysisk form, heldigvis, så jeg kjørte et godt stykke i alle mulige retnigner fra heimen. Etter en time dro jeg heim, i håp om at han skulle ha dukka opp. Det hadde han ikke. Min fantastiske nabo kom da bortover og vi begynte å legge en slagplan. Hun organiserte sin familie og noen flere naboer og jeg noen venner, som ble sendt ut i all retnigner for å lete. Etter ei kort stund uten resultat kontakta jeg politiet, som fra første øyeblikk tok saken svært alvorlig. Noen fordeler er det med å ha en slik diagnose ;)! Etter kort tid kom to politibetjenter heim til oss, tok seg god tid, så på bilder, pratet med meg og prøvde å danne seg et så godt bilde som mulig av mannen og hans mulige bevegelssmønster. Jeg hadde en teori om at han kanskje hadde fått en ide om at han skulle til heimplassen, for han sier ofte at han skal dra dit, men til vanlig snakker jeg det bare bort.

Vel...tida gikk, flere naboer kom til, bror til X og kona var også tilstede, vi var mange som begynte å bli bekymra. Politiet tok igjen kontakt og sa de ville gjøre et søk med helikopter i turområdet på oversida av der huset vårt ligger. Jeg trodde det var lite sannsynlig at X hadde gått dit, men politiet tok styring og ville gjennomføre søket. Det var da det hele tok en dramatisk vending. Mange, mange mennesker var nå involvert i saken, også frivillege mannskaper fra hjelpeorganisasjoner. Som sagt var været godt, og noen av naboene hadde trekt ut i gata. Etter ei stund åpna vi opp vinduet og fikk snappa opp at noen sa HAN var funnet...... og alt hadde gått bra. Den såkalte jungeltelegrafen hadde gått med lynets hastighet. "Noen" hadde snappa opp at "mannen" var funnet og var i helikopteret. "Noen" hadde også trukket den slutningen at "mannen" var i live. Gleden stod i taket!! Et halvt minutt etterpå får jeg en telefon, som nærmest var en kondolansetelefon, og jeg skjønte ingenting. Det gjorde heller ikke alle som heldigvis var hos meg. Jeg hadde ikke hørt et ord fra politiet, men forberedte meg på det verste. Og det verste kom. En meget alvorlig og trist politimann kom og overbragte budskappet om at X dessverre ikke var i live. Ut fra omstendighetene opptrådte han svært fint, tok seg igjen god tid og viste stor omsorg og medfølelse. Jeg ønska da å se X så fort som mulig og vi, de nærmeste og min gode nabo, dro på sykehuset. For ikke å trekke denne dramatikken ut mer, viste det seg at den mannen de hadde funnet ikke var X. En rekke tilfeldigheter (lik i alder og mange likhetstrekk i antrekk, størrelse og utseende) og uheldige omstendigheter hadde ført til at budskapet om at X var død, altså var feil. Forferdelig for familien som fikk det tragiske budskapet litt seinere (men som i alle fall fant sin kjære raskt, takket være søket), men helt fantastisk, absurd og surrealistisk for meg og alle rundt meg. Men hvor var X????

Kort fortalt. Leitinga ble gjenopptatt og X ble funnet seinere på natta (takket være en formidabel leiteinnsats fra frivillige og politiet) 6 mil fra der vi bor (i retning av heimplassen - jmfr. min teori).

Det var selvfølgelig noen forferdelige timer i mellom, men alt gikk bra for oss. Og kanskje var det dette som skulle til for at tildelingskontoret nå tar søknaden vår på alvor. Mye tyder på det!