lørdag 17. desember 2011

Friminutt over

Sug i magen og gråten i halsen.
Friminuttet er over for denne gang, og selv om jula nærmer seg og vi venter besøk i alzheimen av både sønn og min søster med familie, klarer jeg ikke å la være å kjenne på ei sterk uro. Det virker på meg som at herr alzheimer har bestemt seg for å sette opp farten. Noe så alvorlig!
Synes jeg merker forandringer/forverring hver dag nå. Forsettet om å være imøtekommende og blid etter at X kom heim fra søstera forrige helg, holdt ikke lenge. 1 time kanskje;;)) Det tok 3-4 dager før han sånn nogenlunde skjønte at han var heime og ikke hos søstera si. Han sa stadig at han skulle gå og besøke ei anna søster på heimplassen. Selv når jeg spurte han hvor han var og sa at det i så fall ble 23 mil å gå, så tok det tid før han skjønte at han var heime. Det har ikke skjedd før.
Ord forsvinner og han begynner stadig på innlegg som han ikke klarer å fullføre. Noen ganger forstår jeg hva han prøver å si og hjelper han å fullføre, men andre ganger skjønner jeg slett ikke hvor han vil. Jeg prøver å late som ingenting, og det gjør han også, men forvirring og fortvilelse står å lese i ansiktet. Helt sikkert i mitt også.
Det virker også som om det er vanskelig å sortere informasjonen han får. Han blander og mixer og kommer ut med noen versjoner av virkeligheten som ligger langt fra min i alle fall. Det kan f.eks. være at noen i slekta er syk, og så sier han plutselig at noen andre er død. Hver eneste morgen gjør han seg klar for å dra til søstera, og jeg gjentar og gjentar at han ikke skal dit før om en måned ca. Det er borte i neste øyeblikk og så er det en, to, tre,fire....... runder på han igjen, før han i heldigste fall slår seg til ro.
Han sliter også med å gjøre enkle operasjoner som å smøre på maten sjøl. I dag hadde han f.eks. pakka ut en hel kvitost og hatt syltetøy oppå og var klar til så spise den da jeg oppdaget det. Igjen så tok det lang tid for han i det hele tatt å skjønne hva som var problemet, og han kunne i alle fall ikke reversere operasjonen og få det rett igjen. Det gjør selvfølgelig noe med han, men lykka er at han glømmer det fort igjen og er tilsynelatende klar for nye ufordringer ;)). Han blir sjelden skikkelig frustrert. I så fall skjuler han det godt.
Men dette gjør selvfølgelig også noe med meg. Det strammer seg i mage og muskler, og jeg glømmer dessverre ikke like lett som han. Spørsmålet om mer avlastning dukker opp oftere og oftere, sammen med spørsmålet om hva som er best og rettest for både han og meg. En venninne av meg sier at jeg også skal leve med meg selv etter at denne vanskelige perioden er over, og X kanskje får permanent sykehjemsplass. Litt brutalt kanskje, men det er faktisk et veldig viktig poeng. Jeg skal overleve, ja, men jeg skal også kunne si at jeg ikke bare valgte den letteste veien ut.
Vi får ta tida til hjelp. Jula er et godt pusterom, samtidig som mine nærmeste vil få et bedre innblikk i vår hverdag. Det hjelper å snakke med noen som ser, om ikke annet for å prøve ut sine egne tanker og vurderinger.
Jeg stopper der, for nå skal vi snart ut med gode venner og spise litt førjulsmat, lutefisk o.l. Det blir bra. I dagene som kommer blir det rydding og baking og vasking.....så da gjelder det å gjøre det til et hyggelig samarbeid. Skal prøve det ;)) Skal prøve å ikke stresse for å bli ferdig, men prøve å kose meg underveis sånn at han også føler at han er med og at vi fortsatt kan ha det fint i øyeblikket.
Jeg ser jo at det ikke kommer noen kommentarer på bloggen. Har ikke publisert det til så mange, men jeg fortsetter nå å skrive "dagbok" enda ei stund. Det hjelper meg, men kanskje det er like lurt å legge ned bloggen og fortsette i lønnkammeret. Vi får se.