Terningen er kastet

Det går litt for lenge mellom innleggene mine, men enten føler jeg at det skjer så mye rundt meg at jeg ikke har ro på meg til å skrive, eller så synes jeg det skjer så lite at det ikke er noe nytt å skrive om. Men nå skjer det mye. Til dere som har oppfordret meg og støttet meg på at tiden for institusjon nærmer seg; Terningen er kastet! Det er nå sendt søknad fra legen om heldøgnsplass for X. Det var godt at legen tok ballen med en gang jeg kastet den, men forferdelig å kjenne på følelsen av å gå bak ryggen på X. Får bare holde fast på at det er til det beste for oss begge, i alle fall på sikt. Har også fått tilbakemelding fra dagsenteret der han går, at de synes han er blitt mye sykere mens han har vært der og at tiden er inne. Jeg håper at han skal få plass på sykehjemmet der han går på dagsenter. De har en avdeling for yngre demente og det er noen av de samme folkene som jobber der som han allerede kjenner litt. Legen skrev at vi ønsket plass der, så da får vi bare håpe! Jeg gikk lenge med konvolutten i veska før jeg fikk sendt den av gårde. Da det var gjort kjente jeg en stor lettelse, sammen med sorgen selvfølgelig. Det har gått litt tid nå, og nå vet jeg ikke helt hva jeg føler. Noen ganger ser jeg på han og tenker; han er jo så positiv og "lettvint", kanskje dette var alt for tidlig. Men når han springer opp og ned trappa heime 15 ganger i timen, åpner ytterdøra og roper hallo til ingen (?), fortsetter vandringen i stua i det uendelige, "rydder" smått og stort så jeg finner ting på de underligste plasser og til tider snakker med seg sjøl, kjenner jeg at dette har jeg ikke tålmodighet til lenger. Selv med den avlastninga vi har kjenner jeg at jeg ikke har mer å gå på, jeg klarer ikke å mobilisere og være glad og positiv til alt han sier og gjør. Det merker han nok på sin måte og jeg ender opp med dårlig samvittighet, IGJEN. Men som legen sa, jeg kan sannsynligvis gi mye mer når jeg ikke lenger har han rundt meg hele tida. Kvalitetstid snakker man så fint om når man vil finne unskyldning for at man er alt for opptatt og tilbringer alt for lite tid med ungene sine. Det har jeg alltid syntes var en særdeles dårlig løsning, men nå trøster jeg meg med at det kan være sant for alzheimerpasienter. Jo dårligere de blir jo mindre følelse har de jo med tida og at de glømmer så fort er både en forbannelse og en velsignelse. Når de er kommet så langt som X er nå, er det kanskje mest det siste. Han glømmer alt som skjedde for 5 min siden, både at jeg var blid og at jeg var irritert. Men stemninga kan sitte i lenge, og da kan vrangforestillingene komme og han kan bli generelt nedstemt og urolig. Akkja, vi får håpe at han får plassen fort og at han venner seg fort til å være der. Dere får krysse fingrene sammen med oss! Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før han får plass, men håper at det vil ordne seg før høsten. For sikkerhets skyld: Jeg tror ikke alt blir solskinn og glede så snart han får institusjonsplass, men vi får ta det derfra og jeg tror at livet blir lettere da, uansett - på sikt. Nå har jeg på en måte slått meg til ro med at tida fram til fast plass vil være fylt med X. Aktiviteter blir lagt opp etter det han kan være med på, og ellers belager jeg meg rett og slett på å være til stede og sammen med han hele tida, utenom jobb og avlastning. Det går greit når jeg vet at det er en overgang. Da er TV og strikking fint tidsfordriv, og når jeg sitter ned med strikketøyet kan X roe seg i alle fall for ei stund. Det blir stadig vanskeligere å få med seg det som foregår på TVn, men han sitter i ro og er tilsynelatende fornøyd. Ellers skal vi på samling for unge alzheimer-pasienter med ektefeller denne helga. Det skal bli bra :). Spent på å møte andre i samme situasjon og godt å få litt mer påfyll i forhold til sykdommen, forventniger,utfordringer osv. Rapport følger ;)