Stillheten etterpå.

En ting er å leve ensom i tosomheten, noe ganske annet er det å være alene i ensomheten. Begge tilstandene har positive og negative aspekter ved seg, og jeg vet sannelig ikke hva som er verst eller best. Eller jo, det vet jeg vel. Det fine ved å være alene er absolutt undervurdert. Bare det ikke blir en konstant tilstand, og det blir det jo ikke, til det er jeg alt for sosial. Når du lever side om side med et menneske som er helt avhengig av deg og som alltid er der, kjennes det ofte både tungt og kvelende, men det er i alle fall alltid noen tilstede. Du er aldri (fysisk) helt alene. Det er aldri helt tomt eller helt stille. Nå derimot, er det helt tomt og helt stille her heime. Jeg får rom og tid til å tenke og føle, sammenhengende i flere minutter/timer. Det er som å sakte men sikkert finne tilbake til seg selv. For det meste kjennes det godt ut, for det meste gjør det meg rolig og harmonisk, men det ER stille, det ER tomt....og plutselig har jeg et hav av tid til disposisjon. Det er jeg utrolig glad for, men det kjennes også litt rart ut. Det har ingenting å gjøre med at jeg angrer på de stega som er tatt, eller at jeg ønsker meg tilbake til der vi var for 2 måneder siden, men nå har jeg ingenting å "skylde på" lenger, nå må jeg stake ut kursen videre sjøl både i og utenfor alzheimen og leve med de valgene jeg tar. Veldig spennende og litt skremmende.

I mellomtida har vi gjort nye byks. Lenge før X kom på institusjon hadde vi bestilt billetter til utlandet for å reise i bryllup til en nevø nå i sommer. En tur hele storfamilien på Xs side gleda seg storligen til, meg og sønnen inkludert. Det var lagt opp et stort program m ed sightseeing og turer i dagene før selve bryllupet. 2 av søstrene til X skulle reise sammen med oss. Alt var gjennomtenkt og gjennomdrøfta med alle involverte og vi hadde sammen blitt enig om at med felles innsats skulle det gå bra at X var med.

Så flytta altså X inn på sykehjemmet og etter litt uro i starten roa han seg ned der. Turen måtte revurderes; var det rett å rive han løs derfra enda en gang og ta han med på en anstrengende utenlandstur, som han attpåtil ikke ville huske at han hadde vært med på? Det var mange meninger og mange råd å få fra: "du må ikke finne på å ta han med" til "du må for all del ikke ta fra han denne opplevelsen"...og mange mer nøytrale utsagn mellom disse. Etter denne erfaringen har jeg lært at man aldri skal bruke ordene "du MÅ" når mennesker står midt oppi en konflikt, der svaret på ingen måte er gitt. Det er selvsagt også viktig å signalisere at når du tar det opp et spørsmål med noen så er det ikke for at de skal komme med løsningen. Det er rett og slett fordi du trenger å lufte tankene dine, trenger å finne ut hva du skal gjøre. Til sjuende og sist var det jo jeg som måtte ta avgjørelsen, og jeg innsåg også etterhvert at det var jeg som satt inne med ekspertisen. Jeg kjenner X best og jeg kjenner meg sjøl best. Til slutt spurte jeg meg sjøl: hva er det verste som kan skje? 1. X ville kanskje bli enda mer forvirra, sjukdommen ville kanskje akselerere. So what? 2. Det kunne bli problemer med dogåing på turen. Var det så tungtveiende at han bare måtte bli igjen heime? Nei, de mulige positive effektene av turen var langt flere og langt mer tungtveiende: X ville få mange fine her og nå-opplevelser sammen med søsken og annen familie, vi skulle uansett være sammen og delta på et organisert opplegg sammen hver dag. Brudeparet ville bli veldig glad for at vi var der fulltallig og jeg ville slippe å tenke på at X skulle ha fått vært med, jeg ville slippe innbilte og reelle "anklager" fra andre osv.osv. Uvesentlig hva andre tenker og mener, vil kanskje noen mene. Kanskje det, men på godt og vondt bryr jeg meg om hva andre tenker, og noen "andre" betyr mer enn andre andre ;) i bestemte situasjoner. Sånn er jeg, og da må jeg også ta det med i mine avveininger.

Så avgjørelsen ble tatt. X ble med. Vi fikk en flott tur. X var for det meste glad og fornøyd, akkurat sånn som jeg "visste" han ville være med kjente og kjære ansikter rundt seg hele tida. Når kvelden kom var han veldig trøtt,så han sov som en stein om nettene. Husker han turen? Nei, men som før sagt i denne bloggen; for X er det øyeblikket som gjelder nå, og kun øyeblikket! Var det verdt det? Ble jeg sliten? Ble X mer forvirra? JA og JA og TJA, men jeg angrer ikke et sekund. Jeg sitter igjen med gode minner og god samvittighet. Det kunne selvsagt gått verre, men da måtte vi ha levd med det også, men magefølelsen var rett denne gangen. Og takk for det.

Så sitter jeg her da i stillheten etterpå. X er iferd med å tilpasse seg livet i institusjonsalzheimen igjen, etter noen nye frustrasjoner og motvilje da vi kom tilbake. Enda en gang er jeg letta og fornøyd, men også forventningsfull og litt spørrende.