Hvordan lever du med en som en gang var din kjæreste, samboer, ektemann og sparringspartner, når han dag for dag forsvinner mer og mer, glømmer mer og mer, både av hverdagslivet og livet vi har delt i 33 år?
Det er over 5 år siden han fikk diagnosen, så strengt tatt har jeg hatt god tid til å forberede meg. Men alt har gått veldig langsomt fram til i dag. Det har gått såpass sakte at det har vært mulig å, til en viss grad, henge med følelsesmessig, til å bearbeide alle følelser og tilpasse seg den nye virkeligheten. Men hvordan forbereder man seg på rasene som kommer, at nesten alt du sier etterhvert bokstavelig talt går inn det ene øret og ut det andre? Hvordan venner du deg til at han du har delt det med meste med av tårer og latter, omfavnelser og reale krangler, ikke lenger kan ta igjen, ikke lenger kan stilles ansvarlig for noe av det han sier og gjør? Ja som rett og slett mister taket på det meste og blir mer og mer avhengig av at du er der, passer på og legger til rette sånn at livet ikke blir bare kaos.
Nei, det går selvfølgelig ikke an å forberede seg, og det verste er egentlig at selv om jeg har de beste intensjoner tramper jeg uti det hver eneste dag. Jeg blir utålmodig og sur når jeg ber han om å hente et glass vann og han kommer tilbake med to BH-er. Du skal ikke bli sur og sarkastisk da, du vet jo innerst inne at sjansene for at han kommer med det du har bedt om er minimale. Så sprekker du. Han blir forvirra og lei seg (men det er heldigvis glømt i neste øyeblikk). Du blir sint på deg sjøl, sint på det meste, fortvilet og redd, men aller mest sint, sint, sint. Sint på situasjonen der og da, men også med en underliggende uro for hva dette betyr for framtida. Hvor lenge kan han bo heime? Hvor mye hjelp går det an å få? Er det forsvarlig å la han være alene i det hele tatt? Hittil har det gått bra. Han setter ikke fyr på huset. Han stikker ikke av? Han går bare opp og ned, fram og tilbake. Er han redd? Er han utrygg? Er han lei seg? Han benekter det og mobiliserer mye for å framstå som fornøyd. Kanskje er han det også. Han er superoptimist av natur, og det kommer selvfølgelig godt med nå.
Likevel, spørsmålet ligger der: hvor lenge går dette? Hvordan bevarer jeg humør og forstand midt oppi det hele? Hva finnes av hjelp og overgangsordninger? Hvordan lever du deg gjennom dette på en sånn måte at han bevarer verdigheten og du bevarer din?? Viinne i "systemet", så vi er ikke helt overlatt til oss selv, likevel uroen og sorgen er der hele tiden, hele tiden....
