Knirkende stuegolv

Ei lang og god påske er over og hverdagen lurer rundt neste sving. Ei heime-påske med vår kjære sønn heime, med besøk av gode venner og på besøk hos gode venner, mye god mat og drikke og mye god krim og litt dårlig krim, og til og med 3 skiturer!! Kjenner at uroa og sårheten og sorgen sniker seg inn på meg igjen. Kjenner at jeg hele tiden prøver å vinne tid, finne midlertidige løsninger som kan få det til å gå rundt. Midlertidig fordi jeg ser at vi går uomtvistelig mot et vendepunkt. Et vendepunkt som jeg ønsker meg, samtidig som jeg vet at det vil bli sårt, vondt og vanskelig både for X og meg. Uroa blir ekstra sterk når huset tømmes og vi sitter igjen, alene, vi to. Igjen. Tenker noen ganger at hvis noen hadde filma oss her heime, så ville de kanskje tenkt at dette går jo helt bra, dette er jo ikke så ille. Nei, isolert sett er det ikke så dramatisk. Vi står opp, kler på oss, spiser godt, går turer, ser på TV, går på kino og konserter innimellom. har gode venner som bryr seg om oss og får til og med avlastning 10 dager i måneden. I det hele tatt, vi lider ingen nød, og bevares, det er mange som har et mye, mye vanskeligere liv enn oss. Likevel. Jeg kjenner at dette begynner å tære på. Tror det er vanskelig å sette seg inn i hvis man ikke har opplevd det sjøl. Men tenk deg at uansett hva du sier, så får du et "god-dag-mann-økseskaft"-svar. Et svar som kanskje i utgangspunktet er en respons på det du har sagt, men når X kommer til det tredje ordet så husker han ikke lenger hva han skal svare på, og resten av setningen lever sitt eget liv, alt etter hvilke assosiasjoner som dukker opp der og da. Noen ganger prøver jeg å hjelpe han slik at han kommer i havn. Noen ganger går det bra, mens andre ganger blir det bare kaos og irritasjon. Eller tenk deg at hver gang du reiser deg for å gjøre noe, eller kanskje ikke gjøre noe, så følger noen etter deg som en skygge. Går jeg på do, så venter X i gangen til jeg kommer ut igjen (kjenner det igjen fra da vi hadde liten unge i huset). Skal jeg gjøre noe i huset er han der med en gang og er mer enn parat til å hjelpe til. Problemet er bare at han ikke får til de enkleste operasjoner lenger, så hjelperen må ha hjelp hele tida. Så, sier du kanskje, er det så farlig da? Er det ikke flott at han vil hjelpe? Har du det så forferdelig travelt? Nei,vanligvis har jeg jo ikke det, men.... Noen ganger har jeg bare lyst til å få ting unna... Når han skal kle på seg, må jeg være der og gi han hvert plagg i rett rekkefølge. Når vi skal ut må jeg passe på at han tar på seg det han skal. Jeg har vendt meg til å "gjøre han klar" først. Problemet er bare det at mens jeg gjør meg klar sjøl begynner han å skifte på egen hånd, noe jeg gjerner oppdager i det vi skal gå. Så er det en ny runde, tida går, vi får det travelt, jeg blir stressa, han blir enda mer stressa, og så har vi en vond situasjon igjen...Eller tenk deg at du har et menneske i huset som vandrer hvileløst rundt i timesvis, hvis det ikke foregår noe annet. Tenk deg at hver gang du legger deg på sofaen, så begynner vandringen. Du prøver å lukke alle lyder ute, men tregolvet knirker på 3 bestemte plasser og det skjer ikke EN gang at han går utenom knirkestedene, og gjør han det reagerer du i alle fall ;). Jmfr. "Same procedure as last year"!! Det tærer på. Det setter seg i kroppen. Trøttheten og slitenhetsfølelsen siger på. Derfor. Jeg prøver å vinne tid. Jeg legger til rette og legger til rette. Til krampa tar meg. Vi klarer det litt til, og litt til...Ja, vi gjør jo det. Jeg er ikke på sammenbruddets rand. Men det er en grense, og den grensen har med min helse og mitt liv å gjøre. Selvfølgelig også hans......det er jo det som gjør det så vanskelig! Dette ble visst et forsvarsskrift, men jeg trenger å få lufta ut litt. Jeg trenger å KVINNE meg opp til neste runde. Så får vi se hvor mange omkamper det blir.