Påfyll og trøst.

Samlinga var bare utrolig bra. Her var det åpne, glade, slitne, frustrerte, sinte, takknemlige, triste og lykkelige (og hver av oss var nok innom alle disse stemningen mange ganger i løpet av helga)mennesker. Mennesker av begge kjønn og i litt ulik alder (dette var en samlign for yngre demente), og med ulik bakgrunn og ulike livshistorier. Mennesker som alle gav av seg selv på tusen måter og som tok imot, lydhør og med innlevelse og empati hver gang noen sa noe (pårørende og pasient). Alle historiene var så gjenkjennbare og det var godt å kjenne på at vi er mange i samme situasjon, og godt å vite at nå er det noen fler der ute som du kan kontakte eller bare tenke på når du trenger et spark bak eller en klem til trøst, eller bare trenger å vite at sånn er det, og du/dere gjør så godt dere kan. Du er hverken bedre eller verre enn noen annen og du har det hverken bedre eller verre enn alle andre heller! Du har ditt, og du må finne dine/deres løsninger, men det er et "støtteteam" der ute som vet og forstår og tilgir og heier på deg, uansett. Gode forelesere og dyktige frivillige veiledere med høg kompetanse på demens, gjorde at alle følte seg trygge og godt ivaretatt og selv det å gå i ulike grupper ble ikke det problemet jeg hadde forestilt meg på forhånd. X var blid og positiv hele tida. Visste ikke helt hvor vi var og hvem vi var sammen med, men hadde det fint. Og det er jo det viktigste!!! Dessuten trengte ingen av oss å bruke energi på å dekke over eller unnskylde når det kom noen uforståelige utrop eller kommentarer, eller om dessertskjeia ble brukt til suppa og vinen til saus. Helt naturlig det vel;) Etter samlinga kjørte jeg X til hans engle-søster som stod klar til å ha han der i 10 dager. X var helt klar for det, ja, faktisk tror jeg han synetes det var godt å komme til litt roligere og mer oversiktlige forhold igjen. Det er jo også en stor trøst for meg, og jeg drar heim med lettere hjerte, klar for å nyte livet uten alzheimer men dog i Alzheimen. Det tar sin tid å koble fra, migrenen sniker seg på og apatien truer med å ta over, men nå gjelder det å ta dagen som den kommer, nyte, men ikke bli panisk og skulle gjøre alt på en gang og med full gass. Jeg klarer det stykkevis og delt, og det er bra nok for meg! Jeg klarer å slå meg til ro med at nå får ting gå sin gang. Jeg stoler på at vi finner de løsningene vi må når tida er der.