lørdag 25. februar 2012

Mild bris....

Stormen trakk seg tilbake, og vi seiler nå i roligere farvann. Enn så lenge. Godt for X og godt for meg.
Atter en gang har jeg tatt noen skritt tilbake og innsett at her gjelder det om å skynde seg langsomt. På den ene sida vil jeg så gjerne få ordna opp, bli ferdig, få en endelig løsning på saken. På den andre sida vil jeg at alt skal skje uten altfor store smerter, uten alt for dårlig samvittighet. At alt skal kjennes godt og rett..... Det vil det nok aldri gjøre. "Gå utenom, sa bøygen", og det er ofte jeg prøver den taktikken. Den funker bare ikke. Ne, dette må vi stå i, dette er livene våre, og her nytter det ikke med snarveier.
Når det er sagt, har det skjedd en god del siden sist jeg blogga. For det første har jeg fått tid og rom for både å puste og å reflektere. Min tidligere omtalte engle-kusine har stått på post i over en måned nå. En helt uvurdelig støtte i en svært uoversiktlig og vanskelig periode. Hun drar til uka, men nå er mange ting falt på plass, slik at vi lettere kan humpe videre noen måneder framover.
Vi har vært i kontakt med hjelpeapparatet igjen. For det første; Den fantastiske saksbehandleren vår har vært tilbake på jobb i februar måned, og i samarbeid med oss har hun klart å få gode tiltak på plass. X går nå på et dagtilbud for yngre demente 3 dager i uka (fra 10-14), et tilbud vi har prøvd før, men som ikke funka i det hele tatt da. Nå er det en slektning som også er der og det ser ut til at det hjelper på Xs motivasjon. Det betyr at jeg kan gå på jobb uten store bekymringer for hvordan det går heime + at jeg får "helt fri" en dag i uka. Det overlapper ikke helt den tida jeg er borte på jobb, men det er lettere å finne mellomløsninger når det bare dreier seg om en time eller to. For det andre så har vi fått innvilget 5 dager til med avlastning pr måned, dvs at X nå kan tilbringe 10 dager i måneden sammen med sin søster (som er en annen engel i livet vårt), på heimplassen der han for tida trives svært godt, kanskje bedre enn her heime!
Så da trenger vi ikke å ta de helt store og drastiske tiltak enda. Mange med mye mer erfaring enn meg, har sagt at overgangen til sykehjem vil gå mye lettere når alzheimeren har kommet så langt at pasienten ikke lenger har så mye oversikt over tid og sted, spesielt det siste, og jeg har slått meg til ro med at det nok er sant og rett. Så da får vi la tida jobbe for oss. Dette høres kanskje kynisk og ufølsomt ut, men det er også et spørsmål om å klare å ta vare på de gode følelsene og minnene, for oss begge. For meg blir det svært vanskelig hvis jeg hele tida må stå på post, både med praktisk hjelp og psykologisk assistanse og fintfølelse i alle mulige situasjone, 24 timer i døgnet. Det slipper jeg nå, og X kan fortsatt få noen gode dager her heime. Han blir stadig dårligere, og trenger stadig mer hjelp, men enda er han klar over hvor han er og han prøver så godt han kan å opprettholde en liten rest av normalitet i tilværelsen (rydder og ordner på ting og tang i huset, noe som er veldig bra for han, og for det meste bra for meg, men til tider også veldig irriterende, for de samme tingene ryddes fram og tilbake adskillige ganger i løpet av en dag, men, men....bagateller)
Snart er det vinterferie og X skal til søstera og jeg skal bort og besøke venner og koooooose meg, så da går livetvidere, med ny giv og ny energi, og nytt mot til å takle hverdagen og alt det som måtte komme.....