Ventetida over.....

Så er altså dagen kommet. Etter en slitsom fase med tro og tvil, har vi nå fått vite sikkert at X har fått plass på det sykehjemmet og den avdelinga jeg har sloss for at han skulle få. Rommet er nå klart og han kan flytte inn iløpet av helga. HJEEEEEEELP!

Plutselig falt alle brikkene på plass, men jubelbruset uterble. Mer en følelse av utmattelse og tomhet. For hva nå? Vi er altså kommet dit jeg ønsket og ville. Det har vært noen skjær i sjøen, men samtidig har det vært mange gode hjelpere i kulissene og vi har blitt bedt mange gode bønner for og tusenvis av tær og fingre er kryssa for oss. Det hjalp!!!! Og takk for det!!!

Men altså ingen gledestårer, selv om jeg vet at de kommer, i alle fall hos meg. Men ikke hos X. Han vil jo fortsatt ikke dette, og det har nok ikke gått inn at dette virkelig skjer. Det forunderlige er at da vi var hos legen denne uka, og han fortalte X hva som skulle skje og hvorfor, så var X svært forståelsesfull. Han mente at alt måtte legges til rette for at jeg skulle ha det bra (akkurat som jeg jo vet at han innerst inne vil). Han snakka først med legen alene, så kom jeg inn og vi hadde en god samtale, ja, faktisk en type samtale som vi ikke har hatt på månedsvis. Egentlig var jeg ganske sjokka. X snakka i fullkomne setninger og kunne reflektere og resonnere på en måte som jeg faktisk ikke trodde var mulig lenger. Mye av æren har vår fantastiske og tålmodige lege! Likevel, da vi kom i bilen rett etterpå og jeg tok noen sjekkspørsmål, var hele samtalen borte. Sånn er altså denne sjukdommen, men jeg prøver å holde fast på det glimtet som i alle fall var da, og velger å tro at det er Xs egentlige mening. Selv om han reagerte med vantro og desperasjon da jeg fulgte han dit i dag (dagsbesøk) og han skjønte at det var meninga at han skulle bo der etterhvert. HJERTESKJÆRENDE!

Institusjon er institusjon, og som før sagt, det er det siste X har ønsket, men når det er sagt så er denne avdelinga øremerka for yngre demente. Både beboerne og de ansatte er folk X har blitt kjent med (?) i løpet av året. Det er bare 8 beboere og de har i alle fall en viss innflytelse på hvordan de vil ha det. Trøst, trøst, trøst.....illusjon????? Institusjon er institusjon, men hva skulle vi gjort uten dem????

Sjølve innflyttinga skal skje i løpet av helga. Vår kjære sønn kommer heim og støtter og hjelper i den tøffe prosessen. Og takk og pris for det! Det er jo sånt man har sønner til da :). Er redd for at jeg får skikkelig heksestatus nå, uansett hvor mange ganger vi presiserer at dette er en avgjørelse som legen har tatt, og at det er til det beste for alle parter..... Da er det viktig at sønnen er der og viser at han er innforstått med det som skjer og også sier at det er eneste løsning nå. Han mister nok aldri heltestatusen hos faren. Sånn har det alltid vært, hvis han har sagt noe så er det LOV. Noe jeg slu har utnytta tidligere i livet når jeg ville ha igjennom noe ;)) Vi kan i alle fall håpe at det funker denne gangen også ;). Jeg hadde sikkert sagt blæh, blæh sjøl også, hvis jeg hadde vært i Xs sko..

Det hjelper å skrive blogg!!! Det var temmelig kaotisk i hodet mitt da jeg begynte på dette innlegget, men nå har jeg faktisk hodet over vann....så nå får jeg bare svømme videre.....og eventuelt dukke noen ganger...

PS! Legg merke til at avsnittene er tilbake ;)!