lørdag 16. juni 2012

Mens vi venter........

To skritt fram og et tilbake, men mest av alt vente, håpe,tro, tvile. Stå stille! Jeg vet det jobbes med å finne plass til X nå, men jeg tar ingenting for gitt før jeg får endelig beskjed. Og jeg aner ingenting om hvor lang tid det tar eller om han får komme på det sykehjemmet han kjenner og der det er en avdeling for yngre demente. Der det jobber folk som han kjenner og der han allerede har vært et par ganger og tilsynelatende hatt det bra. Har visst snakka om parallelltilværelsen før og nå oppleves den sterkere enn noen gang. Dagene tilbringes sammen, rent fysisk. Vi spiser sammen, vi drar på handletur sammen, vi ser på fotballkamp sammen og av og til prøver vi å snakke samKmen,men vi er overhodet ikke sammen, vi har minimal kommunikasjon. I allefall ikke i den vanlige betydningen av ordet. Vi er i to totalt adskilte verdener. Han vandrer og rydder og flytter på ting, går opp og ned trappa, låser opp ytterdøra, snakker om været, vil gå tur hele tida, tar på seg sko, gjerne en grønn og en kvit, prøver å si noe, men setningene blir vanskeligere og vanskeligere å tyde. Så jeg svarer ja og ha, eller overhører ham fullstendig, eller kommer med noen irriterte grynt og utbrudd når tålmodigheten er oppbrukt. Gjerne på helt bagatellmessige episoder, som når han spør for ørtende gang hvor broren er (selvfølgelig vet jeg at dette er sykdommen, han går lenger og lenger tilbake i tid, og de som var viktig for han tidligere i livet blir viktiger nå. Viktigere enn MEG!!!!) Jeg reagerer delvis som en furten unge, delvis som en forsmådd kjærest, delvis som en barnepike som med glede vil overlate den vanskelige ungen til familien igjen. "så kan de se hvor lett det er!!". Selvfølgelig er det mye sorg, dårlig samvittighet og oppgitthet i disse reaksjonene. Hodet mitt er fylt med tanker rundt hvordan det går med anstrengelsene med å finne sykehjemsplass til X. Tanker jeg overhodet ikke kan dele med X. Tanker som bare eksisterer i min verden. Tanker som jeg ikke får motbør eller støtte på (i alle fall ikke uten at jeg lufter meg for noen, og det gjør jeg jo rett som det er når X ikke er til stede) Jeg vil ha han "plassert" nå? Jo før jo heller. Det høres jo helt forferdelig ut. Få han plassert så jeg kan få gå videre med mitt liv. Ja, det er forferdelig, for det dreier seg om en plassering, en slags oppbevaring, så jeg skal slippe å være "barnevakt" 24 timer i døgnet lenger. Men det er bare halve sannheten, for sant og si tror jeg at X etterhvert vil få det bedre der. Han kan slappe mer av, han slipper å prøve å opprettholde en normalitet overfor meg og hele tiden frykte at han gjør noe "galt". Jeg ser jo at han ofte er usikker og avventende i forhold til meg, samtidig som han prøver å vise meg at han har full kontroll. Så vil vi forhåpentligvis få noen gode møter når jeg kommer på besøk og har ladet opp i"frihet". Fokuset mitt er som sagt å få det overstått. Jeg er jo klar over at det hele ikke er over etter det. Jeg vet ingenting om hva det vil si å bo på sykehjem. Jeg vet ingenting om hva det vil si å være pårørende til en som er på sykehjem, i alle fall ikke en som du har delt stort og smått med i over 30 år. Men det klarer jeg ikke å ta innover meg nå. Jeg får stole på at veien blir til mens man går...