En stor dag i dag. En person der ute, som jeg ikke har gjort noe for å få som leser, har lest bloggen min og vist interesse. Da får jeg lyst å skrive nytt innlegg ;)).
Sist jeg skrev følte jeg at det snart ville komme en eksplosjon. Det har ikke skjedd. Min kjære kusine har nå vært her i 14 dager og X har slått seg gradvis mer til ro. Engler finnes, og jeg vil være henne evig takknemlig for at hun gjør dette, at hun hjelper oss over denne kneika. Noen mennesker spør hva de kan gjøre for deg, andre bare gjør det. Min kusine er sånn. Vi er kjempeheldige!
Det gikk som jeg håpet. X både aksepterer henne og koser seg med å ha noen tilstede i huset i 24 timer i døgnet, også når jeg ikke er heime. Han spiser regelmessig og kommer seg ut en tur hver dag, og har i alle fall noen gode stunder hver dag. Jeg faller også mer til ro, men dette er selvfølgelig ikke noen varig løsning.
Selv om X ikke hallusinerer i samme grad lenger, har han begynt å bli veldig mistenksom og sjalu. Noe han aldri har hatt tendens til tidligere. Snarere tvert imot. Han har alltid oppfordret meg til stå på og være aktiv både i jobb og på fritid. Nå tror han hele tiden at jeg er sammen med andre menn, noe jeg ikke er, men som selvfølgelig kunne vært tilfelle når man har levd i et "oppløst" ekteskap så lenge som vi har gjort. Hvor skulle jeg ha hentet overskuddet til det? Eller tid, for den del. Nei, sånn er det ikke, og det er jeg glad for akkurat nå, så slipper jeg å lyve om akkurat det. Han tror at jeg hele tiden er på farten til et eller annet eventyr, selv når vi skal gå ut sammen og jeg gjør meg klar. Min kusine sier at han stadig snakker om disse mennene og at jeg snart skal til USA (hvor vi har vært sammen mange ganger tidligere). Jeg har ingen planer om en sånn tur. Han er nok svært redd for å miste meg, og når han ikke klarer å huske hva som er sagt 2 min før eller hva som skal skje om 5 min, så blir selvfølgelig tilværelsen ekstremt utrygg. Jeg er det faste ankerpunktet, men han klarer ikke lenger å stole på at jeg vil fortsette å være det. Til dels har han selvfølgelig grunn til det. For sånn som situasjonen er i ferd med å utvikle seg, orker jeg ikke lenger å ha alene-ansvar for han 24 timer i døgnet (-5 dager i måneden). Jeg må ha pauser, lange pauser, og jeg må kunne fortsette livet mitt i jobb (svært redusert stilling) og litt sosialt utenom heimen. Ellers kollapser jeg, og det er ingen av oss tjent med.
Så da prøver vi/jeg å finne brukbare løsninger. Overgangsløsninger og permanente løsninger. Kontakten med tildelingskontoret er gjenopprettet. Vår gode saksbehandler er tilbake en stakket stund, så nå prøver vi å få litt fortgang. Vi skal ha et møte med dem for å vurdere mulige løsninger/avlastninger framover den 15. feb. Det største problemet er at X ikke vil høre om noe annet enn å være heime. Det finnes dagsentertilbud for yngre alzheimerpasienter, men han vil ikke høre snakk om det. Han prøvde det for 11/2 år siden, men han ble bare frustrert og sint av å være der. Jeg tror derfor at det eneste alternativet vil være sykehjemsplass. Først noen uker om gangen, og etterhvert lengre og lengre perioder. Dersom det går den veien, ser jeg også for meg at han mister all tillit til meg og at vår kommunikasjon vil bli veldig vanskelig. Det blir helt forferdelig, men jeg ser ingen alternative gode løsninger. Kanskje har saksbehandleren noe å komme opp med, og kanskje blir det ikke så vanskelig som jeg tror....vi må bare prøve det ut og se. Heldigvis har kusina mi lovt å være her til etter dette møtet. Hun ER en engel!!!
Så inntil da nyter vi begge å ha selskap i huset. Vi fyrer på peisen, tenner masse lys og lager god mat (mer enn når vi er alene), og vi går på konserter og turer og prøver å være så positive som vi kan...
