Jeg har frihelg og friuke nå!
X dro avgårde på fredag ettermiddag for å være hos sin kjære søster i ei uke. Vi har fått innvilga ei avlastningsordning med 5 dager (betalt av kommunen) i mnd. Hans fantastiske søster tok på seg oppdraget, og det er en ideell ordning både for X og meg. Jeg vet at han har det godt der, kanskje til og med bedre enn når han går her heime og venter på at jeg skal komme heim fra jobb eller trening eller noe annet, og ofte er både trøtt og sulten og irritabel, og slett ikke klar for å være støttende og oppmuntrende for en som ikke har hatt kontakt med en levende sjel hele dagen, og som har et enormt behov for å bli sett og hørt, og gjerne også er klar for litt action. Han er med på hva som helst, men vet ikke selv hva det evt. skulle være. Jeg er bare trøtt!! Og alle mine intensjoner om å være imøtekommende og positiv forsvinner som dugg for solen idet jeg åpner ytterdøra og stiger inn i alzheimen. Nå får jeg den time-outen jeg så sårt trenger. Får mulighet til å trekke pusten og finne igjen meg sjøl, får samlet krefter til å være litt mer blid og litt mer tålmodig neste gang han spør om igjen for fjartende gang, eller fotfølger meg gjennom huset når jeg beveger meg for å gjøre små eller store påkrevde ærend;)). Får tid til å kjenne på at det fortsatt går bra og at vi kan ta et steg om gangen, så finner vi løsningene som må til.
Kjenner også på at vi faktisk ikke er alene i dette.
For det første har vi truffet på kloke mennesker i systemet (tildelingskontoret o.l.) som har sett oss, hørt på oss og trodd på oss. Det betyr utrolig mye. Så langt har vi fått det vi (jeg) har bedt om. Vi er inne i systemet, vi er registrert og vi vet at vi ikke bare kan glømmes. Jeg har fått en fast kontaktperson som jeg kan henvende meg til når neste vegg dukker opp :), for det gjør den, og neste og neste....Så finner vi løsningene etterhvert.
For det andre er det mange der ute som bryr seg og er der, og gjerne vil støtte, så vi er ikke alene. Det trenger jeg også time-out for å kjenne på.
For det tredje har min/vår kjære sønn vært heime og vi har fått en lenge etterlengtet alenetid denne helga. Han er stødig som fjell, han ser og kjenner på de samme følelsene som meg, han skjønner (kanskje best av alle) og han gir meg trygghet på at vi sammen skal finne de gode løsningene framover. Det kjennes veldig godt.
Så nå er jeg klar for ei uke med litt jobbing, litt sosialt og mye god alenetid. På fredag er jeg klar til å møte X igjen, blid og tålmodig, og så er det snart jul ;)
