Vandra vidare

Så har det gått nesten en måned siden forrige innlegg. Dagene går og rett som det er er faktisk livet "helt ål reit". Hadde fine dager i Oslo og omegn i vinterferiuka mi. Gjensyn med gamle og gode venner var utrolig energigivende og kjempehyggelig. To av dem hadde jeg ikke sett på i alle fall 20 år og ei traff jeg sist for 15 år siden. Ikke noe problem, kontakten var der med en gang, så nå gjelder det bare å ikke la det gå like lenge til neste treff.....ikke sant, Ana og mannen din? ;, og Trude og Torill.... og så ser jeg det som jeg jo visste fra før; alle har sine utfordringer i livet og alle må finne sine veier gjennom det og ut av det. Men det hjelper å vite om hverandre, og det hjelper å møtes ;). At X hadde fine dager sammen med søstera si, slik at jeg kunne kutte helt ut og bare ta hensyn til meg selv, gjorde uka spesielt god og avslappende. Tilbake i alzheimen går livet sin skjeive, men gode gang. De nye avlastningstiltakene fungerer, til min store forundring, bra. X er på dagsenteret 3 dager i uka. Han blir hentet og frakta tilbake, og de ville protestene jeg så for meg, uteble. Kanskje ligger det en resignasjon i det fra Xs side, men det gjør det uansett lettere å leve og å jobbe for meg. Han er ikke akkurat i halleluja-stemning, men det ville han nok ikke vært uansett nå. Og jeg trøster meg med at om han liker det dårlig (tror egentlig ikke det) så glømmer han det så snart han er heime igjen. Noen velsingnelser er det jo, tross alt, med å være glømsk. Så da prøver jeg å nyte dagene sånn som de er akkurat nå og ikke tenke alt for mye framover. Det er en vanskelig kunst, for sevfølgelig står utfordringene fortsatt i kø. Den største utfordringen akkurat nå, tror jeg er å finne gode møter, gode øyeblikk sammen med X. Selv om jeg etterhvert kjenner sykdommen godt og vet mye om hva som kan forventes eller ikke forventes, så er det ofte stor sprik mellom liv og lære. Det er langt mellom de meningsfulle samtalene, ja, faktisk husker jeg ikke når vi sist hadde det, med mindre man skal regne vær-kommentarer og spørsmål om pålegg på brødskiva for meningsfullt. Selvsagt er det det på et visst plan. Men altså, her gjelder det å skape mening og å gjøre små hverdagslige aktiviteter hyggelige, og å finne på ting som begge kan ha glede av på hvert sitt plan, men likevel sammen, i øyeblikket. Dette hørtes jo forferdelig edelt og storsinnet ut. Men jeg skal love at jeg ikke alltid er like storsinnet!!! Ofte sier og gjør jeg akkurat det jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal si eller gjøre, og som jeg vet sårer i øyeblikket. Som f.eks. å si "hvorfor i all verden har du lagt vaskekluten her?" eller "hvor har du gjort av søpla nå da!!". Selvfølgelig vet jeg at han blir fortvilt, men jeg kan liksom ikke la være. Men jeg prøver å ikke være alt for streng med meg sjøl, og premierer meg sjøl når jeg klarer å la være å spy ut eder og galle. Jeg trøster meg igjen med at heldigvis glømmer han disse spydige kommentarene fort også, og så sier jeg "bedre lykke neste gang" til meg sjøl. Og neste gang klarer jeg å ta det med et smil;). Så går vi en tur, utrolig hva frisk luft og mosjon kan gjøre med dårlig humør ;), eller vi finner en konsert, treffer venner og drikker kaffe og kjenner på at livet faktisk kunne vært mye, mye verre enn dette... Så får vi samle litt krefter til neste dyst, og stole på at vi finner ei løsning da også ;)