Lys i tunnelen

Ja, så nå har altså også jeg beveget meg inn i de glade 60 årene. Like greit det. Jeg er altså midt i livet mitt, som vi jo alle er til enhver tid ;)). Likevel, det fører til at man stopper litt opp og reflekterer litt mer over fortid og fremtid. Den første tanken, og kanskje den mest relevante på denne bloggen, er at X var på min alder da han fikk diagnosen. I dag er det enda lettere å forstå hvor katastrofalt dette måtte føles for han. Så får jeg bare fortsette å ta vare på alle dagene i livet mitt og bare håpe at jeg ikke rammes av denne totalinnvaderende sykdommen. I dag vet jeg at jeg er sterkere enn jeg trodde, og etter alle fasene og "katastrofene" som har rammet, vet jeg også at jeg er i stand til å stå i katastrofen og komme meg igjennom den der og da. Derfor prøver jeg å planlegge mindre og forberede meg mer. I forberedelsen ligger også å ta vare på meg sjøl og min fysiske og mentale helse. Det innebærer å få en best mulig varig løsning for avlastning for dagene, ukene, månedene og årene som kommer. Som jeg ser det er det da institusjon som er den eneste farbare veien i et samfunn som er bra, men ikke perfekt. Jeg har et liv som skal leves, og jeg vil ikke være bra for hverken meg sjøl eller X hvis jeg skal fortsette med 24-timers vakter som nå. Etter den dramatiske forsvinningen tørr jeg nesten ikke slippe han av syne. Det har sneket seg inn ei uro som overskygger det meste, og i tillegg til økende forvirring hos X har han også til tider noen skremmende vrangforestillinger. Dette fører til et umenneskelig press som ingen kan leve lenge under. Heller ikke vår avlaster (søstera til X) som aldri klager, men som også kjenner på at det begynner å bli veldig vanskelig å ha ham på avlastning. X har vært hos henne nå og jeg har fått tid til å ta meg godt inn, med fantastisk dame-feiring av dagen og mor-sønn kvalitetstid ;) forrige helg. Veldig energigivende;)). Som jeg antydet i forrige innlegg ser det nå ut til at saken vår er kommet langt fram i bunken. Kontakt med de som tar avgjørelsene er opprettet og kommunikasjonen fungerer bra nå. Jeg har tillit til at det letes med lys og lykte nå og ikke minst, jeg har fått forsikringer om at vi blir sett og at jeg kan regne med umiddelbar hjelp dersom en akutt situasjon skulle oppstå. Så kan man selvfølgelig gjøre seg noen tanker om hvordan en sånn livssituasjon oppleves for mange som har færre støttespillere enn meg og mindre ressurser og muligheter til å mase og slå i bordet enn det jeg har. En trøst er det at søkelyset settes mer og mer på denne sykdommen. I går fikk jeg melding om at TV-aksjonen i 2013 skal gå til demens-saken. Hurra!!!!! Refleksjonene rundt 60-årsskiftet får meg også til å bøye meg i støvet for den måten X har takla "dommen" på til nå. Han gikk i kjelleren i ei uke etter at han fikk diagnosen, så kom han opp og slo fast at her skulle han gjøre alt han kunne for å gjøre det beste ut av situasjonen. Det viktigste var at han skulle holde seg i god fysisk form. Han fikk klar beskjed fra legen om at det var det eneste sikre man visste hadde god innvirkning både på sinn og skinn. Dette løftet har han holdt, og kanskje er det den viktigste årsaken til at utviklinga har gått sakte fram til nesten nå. Den fysiske formen er fortsatt på topp, og fortsatt er det god "medisin" å gå lange turer for å roe ned og ta ut overskuddsenergi og rastløshet......problemet er, som kjent, at den fysiske aktiviteten fra nå av må "overvåkes" hele tiden. Jmfr forrige innlegg. Det er en utfordring fordi X glømmer alt, også at han glømmer. Forsvinningsdramatikken har han ingen erindring om! Så da en god venn av oss gikk tur med han nettopp, sa til han at "Nå X kan ikke du lenger gå på tur alene. Heretter må vi holde sammen på gåturene", gikk X i taket og skjønte ikke hva vennen bablet om. Han hadde alltid gått i fjellet alene, og det skulle han jammen fortsette med.... Det blir både komisk og tragisk, ja, rett og slett tragikomisk;). Vennen hadde forøvrig hatt sin fulle hyre med å henge på X på turen, og var helt utslitt ;) etter en 45-min tur! Vel, her står vi. Ingen som kjenner X er glad for at det nå ser ut til å gå mot institusjon. Vi vet jo at dette er det siste han noen gang ville da han var frisk. Men X er ikke frisk, han har ikke lenger selvinnsikt, og jeg tenker på det min svigerrinne sa "tenk på det at X alltid har villet det beste for deg", og det er viktige ord å ha med seg i den fasen vi nå er inne i. Uroen har definitivt invadert livet, men lyset i tunnellen er der!