tirsdag 3. juli 2012

Alt er en overgang!?

Jeg hadde aldri forestilt meg at dette skulle bli så tøfft. Det burde jeg vel ha visst, for jeg har etterhvert hørt mange fortellinger om hvor forferdelig vanskelig denne fasen er. Historier om at en ikke vet hvor sliten en er før en får mulighet til å kjenne etter. Historier om hvordan man blir slitt i filler følelsesmessig av å forlate, etterlate, "svikte" kjæresten sin, gi slipp på ansvaret, gi slipp på kontrollen. Kjenne på den dårlige samvittigheten både når du er der på besøk og når du ikke er det. Overbevise seg sjøl gang på gang om at dette var det rette, dette er den beste og eneste løsningen nå. Så utrolig naken og sårbar man er. Lett å glede, uhyre lett å såre.
Noe av forklaringen ligger nok i at alle tanker og all energi det siste halve året, for mitt vedkommende, har sirkla rundt spørsmålet om å komme fram til en best mulig løsning for levedagene framover, for X og for meg. Det har vært mange runder både med og mot vindmøller i og utenfor meg sjøl. Det spesielle med en alzheimerpartner er at du etterhvert står helt alene om å ta viktige avgjørelser som vil bestemme livet for dere begge i uoverskuelig framtid. Jeg skulle mange ganger ha gitt mye for å slippe å bestemme, for å kunne lene meg på partneren og si, nei, dette får du bestemme. Men nei, en må pent leve det livet en står i og stole på at det meste ordner seg. Joda, jeg har et godt nettverk, mange gode og nære venner, slektninger og kollegaer som støtter, oppmuntrer, avlaster og gir velmenende råd. Men til sjuende og sist står du ganske alene, og du er den som må se X i øynene når fortvilelsen og forvirringen er altoppslukende og si at sånn må det være, nå må jeg gå.
Hudløs og enormt var på alle svigninger i Xs humør, for ikke å snakke om det å lytte til alle nyanser i kommentarer fra pleiepersonalet (som forøvrig uttrykker at det var på høy tid at X fikk denne plassen), fra venner og ikke minst fra slektninger av X som synes det er forferdelig at "lillebror" skal ende opp på et sykehjem så alt, alt for tidlig. Jeg lytter etter det minste snev av kritikk eller spørrende kommentar fra dem, og den minste lille "var det nå nødvendig allerede..."-antydning i det de sier kan kjøre meg rett ned i kjelleren, og der blir jeg til neste besøk når jeg ser at jo, det var helt nødvendig.
Hodet og fornuften sier en ting, men følelsene lever sitt eget liv. På en eller annen måte har jeg nok tenkt at når jeg bare slipper 24-timersvakta så skal jeg takle alt. Da skulle humør og energi komme tilbake. Da skulle alle møter med X være positive og oppbyggende, skikkelig kvalitetstid skulle vi ha. Det kommer, det kommer og faktisk kjente jeg litt på det i dag når vi kunne sitte i ro i den nye heimen hans, drikke kaffe og se på TV, strikke og småprate bitte-litte-grann, og så få hyggelig vennebesøk i tillegg. Egentlig synes jeg han har fått det veldig trivelig. Dagene etter han flytta har i stor grad gått med til å finne fram ting som kan gjøre rommet hans til hans. På en måte kjennes det ut som en botsøvelse; prøve å gjøre det så trivelig som mulig, så personlig som mulig, så trygt og godt som mulig, med kjente møbler, bilder og ting og tang som jeg vet han har satt pris på. Gjøre det for han, men også med en bevisst eller ubevisst tanke om at når det er gjort kan jeg trekke meg tilbake med god samvittighet og glede meg over mitt nye liv. Men den gode samvittigheten lar vente på seg. For han blir selvfølgelig ikke spesielt glad for noen av mine anstrengelser. Det eneste han ønsker seg er det gamle livet eller i det minste å komme heim igjen, være sammen med meg. Som han sjøl sa da sønnen kom med flatskjerm-tv-en og vi lurte på hvor vi skulle plassere den; "Hadde det vært opp til meg så skulle den ikke vært plassert her i det hele tatt". Akk ja.
Det er vanskelig å holde seg borte når jeg er heime, men nå skal jeg reise bort (den var vel dyp?), slappe av, treffe slekt og gode venner og prøve å koble av og ut. Tror det blir veldig bra

4 kommentarer:

  1. Vi gleder oss til å se deg! Ana & co (som bare er en snartur hjemom).

    SvarSlett
  2. Du beskriver veldig godt hvordan du har det, det gjør det gjenkjennbart for oss som står på sidelinja. Sender flere klemmer, denne gangen fra Randers på medbrakt "padde". Håper du får noen gode dager fri. Slapp av og nyt dagene.

    Hilsen Hanne Magna

    SvarSlett
  3. Nyt ferien og kos deg, det fortjener du! Klem:)
    Hilsen Kirsti

    SvarSlett
  4. Imponerende at du greier stå i dette, og utrolig sårt. Du skildrer så sterkt den motsetningsfylte virkeligheten. Ønsker deg en god sommer med gode opplevelser slik at du er rustet til nye krevende hverdager.
    Trude

    SvarSlett