lørdag 21. juli 2012

Livet i institusjonsalzheimen.

Det nærmer seg en måned siden X flytta ut av den private alzheimen og inn i den offentlige. Så hvordan går det?
Mitt fokus og perspektiv i bloggen har nok mye vært på meg og den pårørendes situasjonen....naturlig nok. Det er jo det som er mitt perspektiv. Denne gangen tenkte jeg at jeg likevel skulle prøve å gi et bilde av det jeg tror er X sin opplevelse av situasjonen.
Det som er viktig å ha klart for seg er at for en alzheimerpasient på det stadiet X er nå, så er det bare øyeblikket som teller. Det er lett å si, men vanskelig å ta innover seg. Men altså, når X er frustrert, eller sint, eller glad, så er han det akkurat her og akkurat nå, og da er det om å gjøre å leve i det og akseptere det, men samtidig huske på at alt er en overgang - eller som Buddha ville sagt; "alt er i endring". Både på godt og vondt. Det betyr at når han er glad så er det viktig å nyte det øyeblikket og være glad sammen med han, og når han er lei seg og deprimert, så er det viktig å ikke la seg rive med og ned, men huske på at det sannsynligvis er over i neste øyeblikk. Da er det om å gjøre å prøve å snu på flisa og vende blikket mot et eller annet som han vil bli glad for. Så enkelt og så vanskelig! Men det virker, og han er heldigvis lett å snu.
Så hvordan har han det? Tenk deg å være i en tilstand der du kjemper for å holde fast på en nogenlunde ordna tilværelse i rimelig kjente omgivelser i det som har vært heimen din i 25 år (i det huset vi nå bor i). I glimt kjenner du at du må anstrenge deg mer og mer for å få til sjøl enkle, dagligdagse oppgaver som å dekke bord eller hente potet i kjelleren. I glimt, men så går alt greit igjen. Du vet, i alle fall innimellom, at du mister mer og mer taket og at verden utenfor denne heimen blir vanskeligere og vanskeligere å holde styr på. Derfor blir det dobbelt viktig å prøver å leve som før innenfor husets fire vegger. Du prøver å opprettholde normaliteten og å gjøre de tingene som du alltid har gjort. Du tror kanskje at hvis du bare er "flink" nok til å gjøre alle disse tingene på en overbevisende måte, så vil omgivelsene (les: jeg) oppfatte at alt går bra og alt er tilnærma normalt.
Så skjer det, som lyn fra klar himmel, at du får beskjed om at nå er tida kommet for å flytte på institusjon. Plassen er klar, nå skal det skje. Selv om det har ligget i kortene at en gang i framtiden..... men fra X sitt ståsted har det, som sagt, gått rimelig bra, stormene er ridd av. Han husker ikke at han forsvant og ble borte i 12 timer, han husker ikke at han glømmer det meste, han synes ikke at han er blitt så mye verre og i hans hode er tanken om institusjon langt, langt framme i tid om det i det hele tatt eksisterer i hans tankeverden??? Plutselig skjer alt veldig fort. Klær blir pakka, bilder og noen møbler stabla inn i bilen og før han vet ordet av det står han på rommet som skal være hans heim framover. Da raser verden sammen, tror jeg. Da oppstår det fullkomne kaos. De første dagene og første ukene opplevdes nok som både skremmende og uforståelige. Selv om det var noen kjente fjes på avdelinga og alle var vennlige og støttende, så var nok tilværelsen helt usammenhengende. Han sa han forstod når jeg eller andre forklarte på nytt og på nytt at sånn måtte det være nå, dette er til det beste osv, osv. På et nivå og i et øyeblikk forstod han, men i det neste øyeblikket var det hele uforståelig igjen
Det som skjedde med han, som jeg tror skjer med de aller fleste i hans situasjon, var at han ble mer forvirra og glømsk enn han noen gang hadde vært. Uro og angst dominerte og plutselig skulle han orientere seg i et ganske så ukjent terreng. Det var vondt å se på og tanken om at dette var et overgrep snek seg inn hos meg. Samtidig forsikra personalet om at han tilpassa seg mer og mer dag for dag, og at alt fulgte en "normal" utvikling.
Etterhvert har livet på institusjon blitt levelig. Ikke ideelt, men tross alt, folkene som bor der og jobber der blir etterhvert kjente fjes, og avdelingen med alle sine rom blir kjente rammer. Fortvilelsen i blikket blir mindre påtagelig hver gang jeg eller andre besøkende forlater ham. De siste gangene jeg har vært der har han faktisk sagt "ha det", smilt og snudd seg til den nærmeste "kameraten" som bor der og vært innvolvert i en samtale med han. Ute av øye ute av sinn, velger jeg å trøste meg selv med. Og det kjennes veldig godt ut.
Fra fortvilelse og resignasjon aner jeg nå en gryende aksept og kanskje til og med en slags følelse av trygghet i den nye tilværelsen. Vi tok en liten "ferie" fra institusjonslivet denne uka og dro et par dager til heimplassen hans. En liten test på om det var mulig å gjøre det og så vende tilbake uten alt for stor dramatikk. Det gikk utrolig bra. Han koste seg sammen med søskenene og hadde mange gode øyeblikk til stor glede for han og for de vi besøkte. Og, best av alt, det gikk helt smertefritt å vende tilbake til den nye heimen hans. Han ble ønska velkommen tilbake av "kameraten" og personalet og han smilte tilbake og så faktisk ut som han syntes det var fint å være tilbake..... Vi går fortrøstningsfullt videre og jeg er takknemlig for hvert skritt vi beveger oss mot et godt liv både i og utenfor institusjonen

4 kommentarer:

  1. Så godt at det ser ut til å gå bra i institusjonen, da kan du slappe av.

    Klem fra Kirsti :)

    SvarSlett
  2. Dette var godt å høre!
    Du gir oss forøvrig en veldig god innsikt i hvordan dette må fortone seg fra X's ståsted. Vi føler at vi lærer mye av å lese bloggen din. Takk!
    Klemmer fra Ana og mannen.

    SvarSlett